I sak for Høyesterett mente et forsikringsselskap at selskapet hadde plikt til å avslutte kundeforhold til to oppdrettsselskaper. Forsikringsselskapet anførte at oppdretterne ikke hadde gitt tilstrekkelig dokumentasjon for klarlegging av det reelle eierskapet og at lovpålagte kundetiltak derfor ikke lot seg gjennomføre.
Reglene i hvitvaskingsloven er satt for å beskytte det finansielle og økonomiske systemet og samfunnet forøvrig, ved å forebygge og avdekke misbruk av rapporteringspliktige foretak som ledd i hvitvasking eller terrorfinansiering.
Som ledd i bekjempelsen av hvitvasking har et forsikringsselskap - og alle rapporteringspliktige etter loven - plikt til å gjøre seg kjent med kunden gjennom risikobaserte kundetiltak. Hensikten med kundetiltak er altså at den rapporteringspliktige skal kjenne kundens identitet og formålet med kundeforholdet, slik at den rapporteringspliktige blir i stand til å oppdage om kundeforholdet misbrukes.
Høyesterett understreker at den rapporteringspliktige skal på en entydig måte identifisere kundens reelle rettighetshavere og skaffe rede på kundeforholdets formål og tilsiktede art. Høyesterett er videre tydelig på at «ytterligere undersøkelser normalt vil være nødvendig dersom rapporteringspliktig er i tvil om at en identifisert person faktisk har tilstrekkelig kontroll eller innflytelse, eksempelvis fordi vedkommende fremstår som en stråmann».