Tjenester det kan kreves betaling for er typiske hjemmehjelps- og husmorvikartjenester, som f.eks. rengjøring, klesvask og matlaging og annet praktisk arbeid i forbindelse med husholdningen. Det omfatter også annen praktisk hjelp til brukeren som f.eks. hjelp til å gjøre nødvendige innkjøp, ærend til bank, postkontor og andre offentlige kontorer og liknende daglige gjøremål.
Kommunen kan i utgangspunktet selv bestemme nivået på egenandelene for praktisk bistand. Øvre tak er imidlertid det tjenesten koster å produsere. Egenandelene skal ses i sammenheng med brukerens inntekter, slik at vedkommende beholder tilstrekkelig til å dekke personlige behov og bære sitt ansvar som forsørger. Kommunen kan heller ikke ta mer enn et maksimalbeløp fastsatt i forskrift i egenandel for praktisk bistand av personer i husholdninger med en samlet skattbar nettoinntekt under 2G.
Hjemmesykepleie og tjenester til personlig stell og egenomsorg er gratis.
Sticos Oppslag Kommune er et faglig oppslagsverk for regnskap, lønn og personal i kommunal og fylkeskommunal sektor. Har du ikke tilgang kan du prøve gratis ved å registrere deg her!
Kommunen kan ta betaling for langtidsopphold i institusjon, herunder sykehjem. Av inntekter inntil folketrygdens grunnbeløp, fratrukket et fribeløp, kan det kreves betalt 75 prosent årlig. Betalingen skal begrenses slik at enhver har i behold til eget bruk minst 25 prosent av folketrygdens grunnbeløp i tillegg til fordelen av fribeløpet. Av inntekter utover folketrygdens grunnbeløp betales inntil 85 prosent. Det skal gjøres fradrag i beregningen av vederlaget, dersom beboeren har forsørgeransvar eller pga. hensynet til hjemmeboende ektefelle. For korttidsopphold i institusjon kan kommunen kreve egenandel som fastsatt i forskrift.
Kilde: Regjeringen.no
