Sakens tema:
Tvisten i saken var om IKEA Handel og Eiendom AS (heretter IKEA) hadde krav på skattemessig fradrag for betalte renter på et lån hos et belgisk selskap i samme konsern. Gjelden hadde oppstått i forbindelse med en omorganisering av konsernstrukturen IKEA var en del av.
Høyesterett kom fram til at vilkårene for skattemessig gjennomskjæring av omorganiseringen var oppfylt. Ikea fikk dermed ikke skattemessig fradrag for rentene.
Kort om sakens faktum:
Opprinnelig eide IKEA fem eiendommer og to eiendomskontrakter med en samlet verdi på rett over kr 2,1 milliarder kroner. Det ble så foretatt en omorganisering på følgende måte:
- Først stiftet IKEA sitt nederlandske morselskapet et nytt holdingselskap og syv nye singel purpose aksjeselskaper.
- Så ble hver av de syv eiendommene og eiendomskontraktene utfisjonert til de syv singel purposeselskapene.
- Etter dette ble aksjene i singel purpose selskapene overført til Holdingselskapet som et tingsinnskudd.
- Tilslutt kjøpte IKEA aksjene i holdingselskapet for kr 2 132 530 000. Oppkjøpet ble finansiert ved at de tok opp et lån.
Sluttresultatet var at Ikea nå eide eiendommene indirekte via datterselskaper, og hadde blitt skyldig over 2,1 milliarder kroner til en belgisk «konsernbank». Omorganiseringen hadde blitt utført i henhold til skatteloven og aksjelovens regler om skattefri fusjon og fisjon, og isolert sett var det ingen av leddene i omorganiseringen som medførte en skattepliktig inntekt for Ikea.
Sakens juridiske side:
Skatteetaten hadde anført to grunnlag for avskjæring av rentefradraget. For det første ble det anført at fradraget kunne avskjæres med hjemmel i skattelovens § 13-1. Bestemmelsen gir hjemmel til å fastsette en skattyters inntekt ved skjønn når inntekten er blitt redusert som følge av direkte eller indirekte interessefellesskap med en annen person eller selskap.
Etter en lang redegjørelse kom Høyesterett fram til at bestemmelsen ikke gjelder for egenkapitaltransaksjoner. Selv om ordlyden er forholdsvis vid så kan ikke bestemmelsen benyttes på enhver handling hvor inntekten er redusert som følge av interessefellesskap. Bestemmelsens primære nedslagsfelt er ukorrekt internprising og tynn kapitalisering, og gjelder altså ikke for egenkapitaltransaksjoner som f. eks fusjoner og fisjoner.
For det andre hevdet skatteetaten at fradraget kunne avskjæres etter såkalt «ulovfestet gjennomskjæring». Som navnet antyder er dette regler som ikke er lovfestet, men som i stedet er blitt fastlagt av rettspraksis og juridisk teori. Etter denne gjennomskjæringsnormen kan disposisjoner som i utgangspunktet er iht. skattereglene likevel settes til side hvis følgende to vilkår er oppfylt:
- Hovedformålet med disposisjonen var å spare skatt.
- Etter en totalvurdering av disposisjonens virkninger, formålet med disposisjonen og omstendighetene for øvrig, må det framstå som stridende mot skattereglenes formål å legge disposisjonen til grunn for beskatningen.
Retten vurderte det slik at selv om en transaksjonskjede samlet sett er forretningsmessig fornuftig, så kan vilkår nr. 1 være oppfylt hvis ett av leddene i kjeden er unødvendig og klart skattemessig motivert. Dette gjelder også hvis det er brukt en unødvendig metode for å gjennomføre et ellers nødvendig transaksjonsledd. I denne saken fikk Ikea store rentekostnader ved erverv av eiendommer som selskapet nettopp hadde avstått vederlagsfritt til andre selskaper i konsernet. Etter rettens vurdering var skattebesparelse den hovedsakelige, og kanskje eneste, formålet ved valget av denne framgangsmåte. Vilkår nr. 1 var dermed oppfylt.
Når det gjaldt totalvurderingen så kom retten fram til at det ikke var forenlig med skattereglenes formål å gi Ikea rett til fradrag. Det ble vist til at det fantes andre framgangsmåter som ville gi samme konsernstruktur uten å påføre den store gjeldsbyrden. Retten uttalte at den hadde vanskelig for å se at framgangsmåten hadde noen forretningsmessig egenverdi for Ikea.
Våre kommentarer:
Dommen slår fast at gjennomskjæringsregelen i skatteloven § 13-1 har et mer snevert anvendelsesområde enn det ordlyden gir uttrykk for. Hovedområdet for bestemmelsen er tynn kapitalisering og ukorrekt internprising, og gjelder altså ikke for egenkapitaltransaksjoner. Dette er en viktig avklaring, og kan synes å gå imot det som er uttalt i Lignings-ABC.
