Midlertidig forføyning

Midlertidig forføyning er et juridisk virkemiddel som benyttes når det haster å sikre eller gjennomføre et krav midlertidig. Forføyningen skal sikre at ikke ubotelig skade skjer. 

Midlertidig forføyning anvendes i situasjoner hvor det haster å få et forhold midlertidig stanset eller gjennomført. 

Noen eksempler på midlertidig forføyning

• å stanse inngåelse av avtale etter offentlig anskaffelse
• å stanse utgivelse av bøker, filmer eller artikler
• å stanse reklamer i strid med markedsføringslovens regler om god forretningsskikk
• å stanse naboens utbygging

Hensikten med en midlertidig forhøyning er å hindre at det oppstår skade eller tap som ikke kan reverseres, altså at "skaden allerede har skjedd" før saken kommer til avgjørelse i domstolen.

En forføyning kan gå ut på at motparten blir pålagt å unnlate, utføre eller tåle en handling, eller at et formuesgode settes ut av saksøktes besittelse.

Vilkår for å begjære midlertidig forføyning

For å få innvilget en midlertidig forføyning må følgende kriterier oppfylles:

• Sannsynliggjøring av et krav, som betyr at hovedkravet må være sannsynlig. For eksempel kan dette være en kontraktsforpliktelse som man mener at motparten ikke har oppfylt.
• Påvisning av en sikringsgrunn, som betyr at det er fare ved opphold, for eksempel at å påbegynne utbygging vil føre til uopprettelig skade på et naturområde.
• Forholdsmessighet mellom tiltaket og den interesse som skal beskyttes, altså at forføyningen ikke gir urimelig store ulemper sammenlignet med det man prøver å beskytte.

Prosessen for domstolen starter med at man fremmer en begjæring om midlertidig forføyning for retten. 

Å begjære midlertidig forføyning innebærer kostnader i form av gebyrer og advokatutgifter. Det er også en risiko for å måtte dekke motpartens saksomkostninger hvis begjæringen ikke får medhold.