Midlertidig forføyning anvendes i situasjoner hvor det haster å få et forhold midlertidig stanset eller gjennomført.
Noen eksempler inkluderer:
- å stanse inngåelse av avtale etter offentlig anskaffelse,
- å stanse utgivelse av bøker, filmer eller artikler,
- å stanse reklamer i strid med markedsføringslovens regler om god forretningsskikk, eller
- å stanse naboens utbygging.
Hensikten med en midlertidig forhøyning er å hindre at det oppstår skade eller tap som ikke kan reverseres, altså at "skaden allerede har skjedd" før saken kommer til avgjørelse i domstolen.
En forføyning kan gå ut på at motparten blir pålagt å unnlate, utføre eller tåle en handling, eller at et formuesgode settes ut av saksøktes besittelse.
Vilkår for å begjære midlertidig forføyning
For å få innvilget en midlertidig forføyning må følgende kriterier oppfylles:
- Sannsynliggjøring av et krav, som betyr at hovedkravet må være sannsynlig. For eksempel kan dette være en kontraktsforpliktelse som man mener at motparten ikke har oppfylt.
- Påvisning av en sikringsgrunn, som betyr at det er fare ved opphold, for eksempel at å påbegynne utbygging vil føre til uopprettelig skade på et naturområde.
- Forholdsmessighet mellom tiltaket og den interesse som skal beskyttes, altså at forføyningen ikke gir urimelig store ulemper sammenlignet med det man prøver å beskytte.
Prosessen for domstolen starter med at man fremmer en begjæring om midlertidig forføyning for retten.
Å begjære midlertidig forføyning innebærer kostnader i form av gebyrer og advokatutgifter. Det er også en risiko for å måtte dekke motpartens saksomkostninger hvis begjæringen ikke får medhold.
