Fra 1 januar 2019 må bokføringspliktige registrere og dokumentere kontantsalg ved bruk av produkterklært kassasystem, iht. bokføringsloven § 10 a. I noen tilfeller kan selger ha anledning til å bruke kontantfaktura som et alternativ til kassasystem. Bokføringsforskriften delkapittel 5-4 omhandler unntak fra kravene om dokumentasjon av kontantsalg.
Hvem kan benytte kontantfaktura unntaket?
Kravet til bruk av kassasystem gjelder alle bokføringspliktige som har kontantsalg. Det er heldigvis noen unntak.
Unntaket vedrørende kontantfaktura finner vi i i bokføringsforskriften § 5-4-1 tredje ledd som viser til "den bokføringspliktige" uten at det er angitt noen spesifikk avgrensning om hvem dette omfatter. Dette kan tolkes slik at unntaket er åpent for alle som ved kontantsalg utsteder salgsdokument (kontantfaktura) i samsvar med delkapittel 5-1. Unntakets anvendelsesområde må imidlertid fortolkes i tråd med bestemmelsens plassering, forarbeider og formål.
Overskriften på bokføringsforskriften § 5-4-1 er Ambulerende og sporadisk kontantsalg mv. Bestemmelsens første ledd omhandler bokføringspliktige som driver ambulerende og sporadisk kontantsalg som ikke overstiger 3g folketrygdens grunnbeløp (290 649), samt virksomheter med lavt kontantsalg (mindre enn 50 000) i løpet av et regnskapsår, dvs. en relativt sett begrenset gruppe bokføringspliktige.
Konklusjonen blir at om du oppfyller kravene i §5-4-1 første avsnitt, så kan du benytte kontantfaktura etter skattedirektoratets siste prinsipputtalelse. Denne uttalelsen er fortsatt noe omstridt, siden flere i Regnskap Norge mener at bruk av kontantfaktura ikke skal begrenses som i skattedirektoratet tolkning. Det er nå oversendt et formelt ønske om at finansdepartementet skal komme med sin fortolkning.
Kan vi nekte kontanter?
Betalere har som utgangspunkt rett til å betale med kontanter, og mottakeren kan kreve betaling med kontanter. Hensiktsmessigheten av kontant oppgjør kan imidlertid variere. Retten til å kreve oppgjør med kontant betaling begrenses til betalingsmottakerens forretningssted. Mottaker må derfor gi adgang til kontant betaling på forretningsstedet.
I praksis skjer derfor oppgjør av pengeforpliktelser svært ofte, og i stadig økende grad, på andre måter enn ved kontant betaling.
Det følger av sentralbankloven § 14 at kun mynter og sedler er tvungne betalingsmidler. Regelverket åpner ikke for kun betaling med betalingskort eller andre former for overføring til mottakerens konto.
Sentralbankloven § 14 angir også at ingen er pliktig til i én betaling å ta imot mer enn 25 mynter av hver enhet.
I følge Finansavtaleloven kan betaling foretas ved overføring av beløpet til mottakerens konto med mindre annet er avtalt eller mottakeren har bedt om oppgjør med kontanter, jf. første ledd. Forbrukere har alltid rett til å betale med kontanter hos betalingsmottakeren, jf. tredje ledd.
Justisdepartementet har i tolkningsuttalelse av 12.04.2013 presisert at bestemmelsen begrenser seg til oppgjør på betalingsmottakerens forretningssted. Den gjelder derfor i prinsippet ikke kontant betaling på ethvert sted der tjenesten ytes eller varer leveres. Dersom virksomheten ikke ønsker å ta imot kontanter ved omsetning utenfor det faste forretningsstedet, må utformingen av en betalingsløsning tilfredsstille kravet om at betalingsløsningen ikke skal medføre vesentlig merutgift eller andre ulemper for betaleren, jf.annet ledd.
Dersom kravet ikke er knyttet til betalingsmottakerens forretningsvirksomhet, er lovens ordlyd «hos betalingsmottakeren» forstått som på betalingsmottakerens bosted.
Få aktuelle nyheter innen personal, regnskap, økonomi og personvern. Følg Sticos på Facebook, LinkedIn og meld deg på vårt nyhetsbrev.
